Selvopplevd: Pole-dancing i Sveits

[Miss_Helen]

• 
• 
• 

Så for et par år siden oppholdt jeg meg noen måneder nede i Sveits, og mens jeg var der kom jeg tilfeldigvis over en annonse for pole-dancing timer. Jeg tenkte, ja dette kan jo være greia! Litt kinky, sexy underholdning som samtidig skal være kjent for å være fantastisk god trening. Gode greier, studioet tilbød prøvetimer (kun for damer!! før dere spør ), så jeg strappet på meg mine høyhæleste sko, stod veeeeeldig lenge og fumlet foran skapet før jeg klarte å velge et antrekk - hva har man egentlig på seg til en pole-dancing time?? Treningstøy? Full stripper-look?? Jeg gikk for noe litt mer treningsaktig, og fant heldigvis ut at det var det rette.

Så! Der står man, i et lite lokale med 8 eller så strippepåler og en masse lettkledde jenter i høye hæler. Helt ny, har ikke vært på strippeklubb engang (jo forresten, én gang i St. Petersburg, eneste stedet de har sluppet inn jenter som tilskuere som jeg har prøvd!), litt lettere rødmusset, men ivrig, til den søte instruktørbaben erklærer at dette er et kurs for viderekomne, og velkommen tilbake alle sammen. Hæ???? Det var da IKKE DET DET STOD PÅ HJEMMESIDEN!!! Blikket mitt ble med ett svært flakkende, hadde jeg stått i nærheten av døra hadde jeg nok smøget meg ubemerket ut akkurat da, men neida, jeg stod selvsagt innerst i rommet, og vi alle stod foran en vegg dekket av speil. Eeeeeh.....hva gjør man?

Det man kanskje gjør, men helt sikkert ikke burde gjøre, er å late som ingenting og tenke at jau jau, dette fikser vi da vel. "Alle sammen, frem med stolene, i dag skal vi øve inn en litt vanskeligere manøver enn det vi har prøvd tidligere, så ikke bekymre dere om dere ikke får det til på første forsøk!" Kaldsvette. Hente en stol (en sånn type lett pinnestol som de kan finne på å bruke i strippeshow). Flakke litt mer med blikket, hvor langt var det egentlig til den døra der borte? Men nå er det for seint, går jeg nå kommer ALLE til å se at jeg er på fullstendig feil sted. Det KAN fortsatt gå bra, om vi bare konsentrerer oss om pålen, stolen og de høye hælene. Max kons, nå.

45 minutt senere: verkende armmuskler, røde brannmerker på innsiden av begge lår, med lyden av kropp som sakte glir ned en påle der den var ment å holde seg oppe i posisjon, heldigvis fortsatt uten noen brukne ankler eller andre kroppsdeler. Alle pakker sammen sakene sine. Jenta på pålen like ved siden av meg, i sin korte, lille shorts, sexy trenings-BH (who knew! de kan være sexy) og himmelhøye platåhæler, snur sin solbrune og alldeles perfekte, runde bak i min retning mens hun legger tingene sine i bagen. Øyeblikk tidligere hadde hun perfeksjonert manøveren som innebar å svinge seg kattemykt (og sterkt! geesus de har muskler de jentene der!) to ganger rundt pålen før man galant landet på stolsetet - IKKE 180 grader før, dvs. i løse lufta, slik jeg perfeksjonerte i min mer komiske tolkning av nummeret.

Endelig ferdig. Jeg hastet forbi dem alle, ut i bilen, raste hjem så fort jeg bare klarte, onanerte sammenhengende i tre timer... og dro aldri mer på pole-dancing timer.

Jaja - ikke for treningens skyld, i hvert fall

[Brusebukken]

Du ville nok sannsynligvis hatt en bedre opplevelse av det hele om det hadde vært et nybegynnerkurs, men vil nok tro at det sikkert var en opplevelse å være med om så bare for en enkelt gang.

Poledancing er en kunstform og alltid mange, mange ganger vanskeligere og mer krevende enn det ser ut til.... For de som virkelig kan det ser det jo ut som det er lett, men det er det jo så absolutt ikke. All honnør til de som er virkelig gode i dette og får det til å se så vakkert ut som de kan.

Takk for at du delte din erfaring Miss Helen.